IDÉGRUNNLAG
FOR MARIAHUSET
GRUNNLAG
Livsfellesskapet i Mariahuset har Kristus som bærende kraft. Hvert enkelt menneske, med synlig eller usynlig funksjonshemning, har en enestående, mysteriøs og guddommelig verdi.
KRISTUSTROEN
Kristus er nærværende i, og identifiserer seg med hver og en. Slik møter vi Kristus i ethvert menneske.
Kristustroen kommer til uttrykk i alt hverdagsliv generelt, mer spesifikt i form av fellesskap i bønn og gudstjenester i husets kapell. Mariahuset har sin trosforankring i Den katolske Kirke og i Den norske Kirke. Denne trosforankringen kommer formelt til uttrykk ved at Mariahuset er anerkjent som økumenisk legmannskommunitet, like fullt knyttet til både Den norske Kirke og Den katolske Kirke. Åpenhet for andre trosretninger, med varierende grad av tilknytning, er en selvfølgelig del av kristustroen.
FELLESSKAPSLIV
Et legeme og mange lemmer.
Fellesskapet er som et legeme med mange lemmer. Alle er like nødvendige for helheten og har betydning for helhetens liv og den enkeltes liv.
Alle har vi en likeverdig stemme i fellesskapet og alle har noe som hver og en må lære å være oppmerksomme på. Spesielt må vi lytte til dem av oss som faller utenfor vanlig kommunikasjon og funksjon. De må ha den mest sentrale plassen i fellesskapet for å kunne ha en likeverdig stemme og plass. Hver enkelt av oss er kalt til å være med og bære på våre forskjellige måter, stille, i små handlinger, i mange gjøremål.
Hvert enkelt menneske er helt unikt og har sin helt personlige vei å gå innenfor rammen av fellesskapet. Dette krever stor respekt for den enkeltes kall.
Vi skal hjelpe hverandre til å være lydhøre for det Gud vil med hver og en. Vi må i fellesskap lytte til Guds stemme.
Alle har vi i oss et enestående og guddommelig liv og noe som hemmer vår livsutfoldelse. Noen har begrensninger som er så merkbare og synlige at det kalles funksjonshemming. Alle har vi begrensninger som kan springe ut av frykt for å bli forlatt eller av frykt for nederlag og tap, slik som makt- og kontrollbehov, egoisme, arroganse, misunnelse og sjalusi. Alle er vi sårbare og lengter etter den dypere tilhørigheten.
De av oss som har mer synlige begrensninger har ofte, i sin ubeskyttethet, en unik evne til å røre ved noe av det dypere i oss, dypere enn nederlag og tap. Våre forskjellige funksjonshemminger kan vise oss vei til storheten i vår felles menneskelighet. Her kan vi sammen oppdage hvordan Guds kjærlighet forløser liv og forvandler det som er splittet til samhørighet og enhet.
Fellesskapet er opprettet for at vi alle, med våre gaver og begrensninger, skal leve et gjensidig hverdagsfellesskap, der vi deler glede og smerte, der vi arbeider og ber sammen
Åpenhet og forsoning
Gud er spesielt nærværende i det svake og i forlattheten. De av oss som har de mest synlige funksjonshemninger har ofte smertelige erfaringer av å bli skjøvet bort, forlatt og undertrykket – ved siden av å være født med større avhengighet, kanskje total avhengighet, av andre. Dette kan gi store utfordringer til fellesskapet. Om utfordringene tas imot og besvares på en åpen og ansvarsfull måte, kan det føre til et meningsfullt og forpliktende liv preget av hengivenhet og glede.
I dette samspillet fremkaller vi både gaver og sår i hverandre. Det er en nødvendighet i felleslivet vårt å være oppmerksomme, slik at vi kan leve åpenhet når undertrykkelse av det svakeste skjer. Vi mennesker har lett for å beskytte oss med avvisning og hardhet når vi føler oss truet. Tilgivelse og forsoning er nødvendige grunnsteiner i et levende fellesskap.
Arbeid og nærvær
I hverdagslivet står arbeidet sentralt. Vi tilrettelegger det slik at flest mulig av oss kan ta del på sin måte, og modne i selvstendighet.
Likeledes tilrettelegger vi verkstedsarbeidet for å bedre ferdigheter slik at det skapende kan komme frem. Men selvstendigheten i ferdigheter gir ikke automatisk en indre selvstendighet og selvrespekt. Minst like stor betydning har den lange og møysommelige prosessen hvor vi lytter og tar på alvor også – eller kanskje særlig – de små signalene som uttrykker opplevelser og behov.
Ytre struktur, og det at noen bærer, er viktig i arbeidets fellesskap. Samtidig har hver enkelt en frihet som vi ønsker å støtte og bekrefte. Derfor er selve nærværet det viktigste. Kanskje har noen av oss så stor skade at bare det å være blir det ene viktige.
Stillhet, bønn og rekreasjon
For å ta vare på det levende i fellesskapet, må vi både gi rom til det indre liv hos hver enkelt og til en rytme i fellesskapet. Nærvær, arbeid og andre skapende prosesser veksler, med tid for stillhet, turer, reiser, retretter.
Feiring har også en stor og selvfølgelig plass i fellesskapets liv. I sin mer sakrale form, gudstjenestefeiring og faste tider for sang og bønn. I sin mer hverdagslige form, med feiring av små og store hendelser, besøk, fødselsdager – eller ganske enkelt av selve fellesskapets eksistens.
FELLESSKAPET I SAMFUNNET
Mariahusfellesskapet er en integrert del av samfunnet. Dette søkes realisert på de måter som er til beste for den enkelte og dermed for fellesskapet, i samsvar med Mariahusets formål og egenart.
Trofasthet, åpenhet og respekt for alt liv er vesentlige aspekter ved fellesskapets liv.
Gjestfrihet og kontakt med samfunnet gis derfor en viktig plass. Spesielt søker Mariahuset å opprettholde et levende engasjement i forhold til mennesker med funksjonshemninger som søker til oss.
Som fellesskap og enkeltpersoner er vi forpliktet i forhold til det samfunnet vi lever i. Vi ønsker at det økologiske ansvaret vi alle har, skal være integrert i hverdagen. Vi erkjenner at forbruket i samfunnet vårt er overforbruk, som sammen med andre forhold fører til at mange blir fattigere og fattigere. Vi ønsker å være del av et bærekraftig forbruk som kan være med å minske denne urettferdigheten.
Samfunnet gir oss økonomisk støtte og vi mottar hjelp av fagfolk innen helsevesenet, sosialvesenet og skolevesenet. Vi ønsker å ivareta et godt samarbeid med kommunale myndigheter og andre, bl.a. skole og dagsenter.
ØKONOMI OG ENKELHET
Størsteparten av økonomien for dem som bor i fellesskapet er basert på fellesøkonomi. Beløp til personlig bruk varierer etter behov. Det er naturlig å inngå tilpassede avtaler om bidrag til fellesskapet fra de av oss som måtte ha inntekt eller annen støtteordning utenfor Mariahuset.
For dem som bor utenfor fellesskapet og mottar lønn, er lønningene satt i samsvar med samfunnets vanlige regulativ. Men ingen er ansatt eller mottar lønn ut fra formell utdannelse. Vi er her først og fremst som mennesker i samme båt. Våre erfaringer gjennom levd liv er den viktigste utdannelsen som danner grunnlaget for vårt fellesskap.
I Mariahuset ønsker vi å leve i materiell nøysomhet, der økonomien tjener enkeltmennesket, fellesskapet og Skaperverket. Hvilken økonomisk ordning vi har innad i fellesskapet er ikke viktig i seg selv. Det viktige er at den ivaretar fellesskapet og den enkeltes frihet.
Oslo april 2013